Henrik og de tre dagene med opptak
Henrik kom til kurset i begynnelsen av høsten. Han er frilansfotograf og hadde tatt opp en dokumentar i tre dager ute ved kysten, med to kameraer, en lydopptaker og elleve intervjuer. Klipperen, Ida, skulle begynne uken etter, og Henrik visste at han satt med et materiale som han selv forsto, men som ingen andre kunne finne frem i.
Mappene hans het «ny», «ny2» og «bra_opptak», og filnavnene var de som kameraene hadde gitt. Lydfilene lå på et eget minnekort som aldri var kopiert over. Han hadde noen notater i telefonen og noen på et ark, men ingen hadde skrevet ned hvilke klipp som var de beste.
Han sa det selv ganske enkelt da vi møttes første gang: «Jeg vet hvor alt er, men det hjelper ikke Ida.» Det er akkurat det overleveringen handler om, og det ble utgangspunktet for arbeidet vi gjorde sammen de neste ukene.
Hva Ida egentlig trengte å vite
Vi startet ikke med mapper, men med et spørsmål: hva må Ida vite i løpet av de første ti minuttene? Henrik skrev ned det han trodde, og vi gikk gjennom listen sammen. Mye av det var innlysende for ham og usynlig for henne, som hvilket kamera som var A og hvilket som var B, og hvorfor noen klipp var tatt opp i 25 bilder i sekundet og andre i 50.
Ida trengte også å vite hvilke intervjuer som var hovedlinjen i filmen, hvilke som var støtte, og hvor det var tekniske problemer, for eksempel vind i lyden eller et sted der fokus glapp. Slike opplysninger står sjelden i filnavnene. De ligger i hodet til den som var til stede, og de forsvinner raskt hvis de ikke skrives ned mens opptakene er ferske.
- Hvilket kamera og hvilken lydkilde hver fil kommer fra
- Hvilke intervjuer som bærer historien
- Kjente tekniske problemer, med tidskode
- Hva som mangler og skal komme senere
Pakken Henrik satte sammen
Pakken ble enkel. Først en filoversikt i ett regneark, med én linje per klipp: filnavn, kamera, dato, sted og en kort beskrivelse. Deretter opptakslogg for hvert intervju, med navn på den som snakker, emne og tidskoder for de sterkeste svarene. Til slutt en side med generelle notater om prosjektet, formatet og leveringen.
Henrik døpte om filene etter en fast standard med dato, prosjekt og kamera, og delte opp mappene i opptak, lyd, grafikk og eksport. Det tok ham en kveld å rydde, og han sa etterpå at det var mindre arbeid enn han hadde fryktet. Det vanskeligste var å skrive logg for intervjuene han ikke hadde notert underveis, så han måtte se gjennom dem på nytt.
Pakken fikk også en liten lesefil øverst i hovedmappen som forklarte hva som lå hvor. Den var på under en halv side, og det var den Ida åpnet først.
Det som overrasket ham
Henrik trodde først at overleveringen var en ekstra jobb på toppen av alt annet. Underveis så han at den også var en kontroll på eget arbeid. Da han skrev oversikten, oppdaget han at to klipp manglet fra backupen, og at en lydfil hadde fått feil dato. Det hadde han aldri sett om han bare hadde sendt over en disk.
Han oppdaget også hvor mange avgjørelser han hadde tatt uten å tenke over det. Hvorfor lå det en mappe med «reserve»? Hva var egentlig i den? Ved å måtte forklare det for en annen ble han tvunget til å ta stilling, og noen ting kunne han bare slette. Arkivet ble mindre, og det han beholdt ble lettere å forstå.
Møtet med Ida
Henrik og Ida tok en halv time over video før klippingen begynte. Han delte skjermen, gikk gjennom lesefilen og viste hvordan loggen hang sammen med filoversikten. Ida stilte noen få spørsmål, blant annet om en lydfil som ikke var synkronisert, og Henrik kunne peke på notatet om den.
Hun sa at hun vanligvis brukte første dagen på å bli kjent med materialet, ofte med mange meldinger frem og tilbake. Denne gangen begynte hun å sette sammen en grovklipp allerede etter lunsj. Vi lover ikke at det alltid går slik, for det avhenger av prosjektet og av hvor nøye loggen er ført. Men en tydelig pakke fjerner de mest unødvendige spørsmålene.
Det vi tok med oss fra saken
Når jeg tenker tilbake på dette forløpet, er det tre ting jeg husker. Overleveringen må planlegges allerede under opptak, ellers blir logging en etterarbeidsjobb som alle utsetter. Pakken trenger ikke være omfattende, men den må være ærlig om det som mangler. Og den som leverer, bør alltid spørre klipperen hva hun trenger, ikke gjette.
Henrik har siden brukt samme mal på neste prosjekt, og den har fått små justeringer hver gang. Det er slik en rutine blir til: ikke som en stor omlegging, men som en vane som følger med fra jobb til jobb.