Loggen starter før kameraet går
Når jeg underviser i opptakslogger, begynner jeg alltid med forarbeidet. Før første opptak lager jeg et enkelt ark med prosjektnavn, dato, sted, kamera og navn på den som skal føres inn som logger. Arket er ikke pent, men det har faste kolonner: klokkeslett, klippnummer, tidskode, kort beskrivelse og en markering for svar vi sannsynligvis skal bruke.
Det som overrasker deltakerne, er hvor lite som må ligge i malen. Jo flere felt, desto sjeldnere blir de fylt ut. Vi holder oss til det vi faktisk trenger i klipperommet, og alt annet blir en fritekstlinje nederst. Malen skriver vi ut eller har klar på nettbrett, så den er åpen allerede når utstyret pakkes ut.
Hvem fører logg, og hva skriver de ned
På små produksjoner er loggeren ofte produsenten, en assistent eller fotografen selv i pausene. Poenget er at én person har ansvaret, også når oppgaven går på rundgang. Den som loggfører, skriver ned tidskoden når et viktig svar begynner, ikke når det er ferdig. Da slipper klipperen å spole bakover for å finne starten.
Jeg ber deltakerne bruke korte, konkrete stikkord i stedet for hele setninger. For eksempel «ordfører, om fergetilbudet, sterkt avslutningssitat» er nok til å finne igjen stedet. Vurderinger som «bra» eller «dårlig» skriver vi bare når vi mener noe bestemt med det, og da med en kort grunn ved siden av.
- Tidskode ved start av hvert viktige svar
- Navn og rolle på den som snakker
- Stikkord for tema, ikke hele sitater
- Markering for lydfeil eller avbrudd
Intervjunotater under selve samtalen
Intervjunotater er noe annet enn opptakslogg, og vi skiller dem tydelig. Loggen følger kameraet og tiden. Notatene følger samtalen: hva intervjuobjektet sa om hvert tema, hvilke spørsmål som ble stilt, og hva som ble avklart om navn, titler og stavemåter. Jeg anbefaler å skrive navn og tittel nøyaktig mens personen fortsatt står foran deg.
Ofte skjer det viktigste i de siste minuttene, etter at kameraet er slått av. Da skriver jeg ned det som ble sagt av bakgrunn, og merker det tydelig som «ikke i opptak». Slike notater kan ha stor verdi for redaktøren, men de må ikke forveksles med noe som er tatt opp og kan brukes direkte i filmen.
Et eksempel fra et lokalt reportasjeoppdrag
Et lite team fra en lokalavis filmet fem intervjuer en høstdag i havnen. De hadde ikke logg, og klipperen brukte nesten en hel dag på å spole gjennom materialet for å finne to korte sitater. Etter kurset fikk de en fast mal, og på neste oppdrag førte produsenten tidskoder og stikkord fortløpende på et ark ved siden av kameraet.
Resultatet var ikke at alt gikk av seg selv, men at klipperen åpnet loggen først og gikk rett til de markerte stedene. Han brukte tiden på å vurdere hvilke svar som fungerte best sammen i stedet for å lete. Det er den nytten jeg mener loggen skal ha, og den er ofte mer verdt enn selve malen.
Etter opptaket: renskrift og kobling til filene
Samme kveld, mens minnet fortsatt er ferskt, går vi gjennom loggen og retter opp det som er uklart. Vi knytter hver linje til riktig filnavn, slik at «klipp 7» i loggen faktisk peker på en bestemt fil i mappen. Dette er det mest undervurderte trinnet, fordi en logg uten kobling til filene er til liten hjelp når arkivet vokser.
Deretter lagrer vi loggen sammen med prosjektet, ikke på et eget sted, og tar med en kopi i overleveringen til klipperen. Jeg anbefaler å lagre den som et enkelt, åpent filformat som kan leses på alle maskiner. Det er bedre enn en avansert løsning som bare noen få kan åpne om noen år.
- Sjekk at tidskodene stemmer med filene
- Skriv inn endelig stavemåte av alle navn
- Lagre loggen i prosjektmappen
- Legg ved loggen i overleveringen
Vanlige feil vi retter opp i kurset
Den vanligste feilen er å vente med å skrive til etterpå. Da husker man hovedlinjene, men mister tidskodene og detaljene som gjør loggen nyttig. Den nest vanligste er å skrive for mye: lange avsnitt som ingen orker å lese i klipperommet. Begge feilene løses med den samme vanen, nemlig korte stikkord ført mens opptaket pågår.
En tredje feil er å bruke ulike maler fra prosjekt til prosjekt. Da må klipperen lære seg et nytt system hver gang. Vi øver derfor på å holde samme oppsett over tid, med små justeringer bare når et prosjekt krever det. Over mange år betyr det mye for hvor lett gammelt materiale er å finne igjen.